Noe OL i 1916 ble det ikke på grunn av første verdenskrig, og da OL i 1920 skulle arrangeres, hadde seilsporten fått en ny versjon av R-regelen, som OL i 1908 og 1912 ble seilt etter. Den kom i 1919, men etter krigen hadde kun et fåtall båter blitt bygd etter den. OL i 1920 i Antverpen i Belgia hadde derfor klasser for båter tegnet etter regelen av 1907 og 1919.
Norge sendte en hel eskadre med båter til OL-regattaen. Båtene fra Østlandet ble fraktet med Fred. Olsen-skip, mens båtene fra Bergen ble seilt på egen kjøl til Ostende, der OL-seilasene skulle foregå.
«Disse båtene seilte som ekte vikinger avsted fra Bergen direkte til Ostende – og de seilte hjem igjen samme vei», refereres det i KNS’ jubileumsbok fra 1933.
Mens mange land var blitt hardt rammet av første verdenskrig, hadde mange i Norge, som stod utenfor krigen, tjent gode penger. Under krigsårene og etterpå hadde derfor mange gode, utenlandske båter blitt kjøpt til Norge. Norge var bedre rustet enn de fleste andre nasjonene, og da ga uttelling i form av en medaljefangst uten like. Noen av medaljene var sågar svært lettkjøpte ettersom det kun stilte en båt i noen klasser – og de var norske.
Antall klasser ble strammet kraftig inn til OL i 1924, som hadde Paris som vertsskap. Det var kun tre klasser: 6 mR og 8 mR, begge etter 1919-regelen og noe helt nytt: en jolle som skulle seiles av en mann. I 1924 ble dessuten regelen om at hver nasjon kun kunne stille med én båt i hver klass, innført.
Jollen som skulle benyttes var en fransk entypejolle tegnet spesielt til OL av Gaston Grenier i 1921. Det var en båttype norske seilere ikke hadde noen kjennskap til, men i programmet for de olympiske regattaene var det tatt med en byggebeskrivelse av båten. Båten skulle være maksimalt fem meter lang og to meter bred. Det var en enmannsjolle som hadde fokk, storseil og spinnaker. Fokk og storseilet hadde tilsammen et seilareale på 20,17 kvadratmeter.
Jollen hadde gunter-rigg med gaffel og kjølen var en 6 mm tykk stålplate som veide 42 kilo. Det var med andre ord en krevende båt å seile med hele tre seil å holde styr på for en enslig seiler. Arrangøren holdt båter, og det var loddtrekning hver dag om hvilke båter de enkelte skulle seile. For helt like var de ikke.
KNS anskaffet i 1923 et eksemplar av jollen som de hadde som øvelsesbåt for dem som var interessert i å forsøke den og delta i de olympiske lekene i Paris. Den vakte ikke spesielt begeistring, og interessen var laber. Henrik Robert ble til slutt den som «måtte» reise og seile for Norge.
Opprinnelig hadde de franske arrangørene tenkt at de olympiske seilasene skulle foregå på elven Seinen utenfor Paris for alle klassene, men det møtte atskillig motbør i internasjonale seilkretser. Til slutt ble det bestemt at kun jolleklassen skulle seile i elveutvidelsen Meulan, mens 6- og 8-metrene skulle seile utenfor Le Havre.
De norske seilerne fortsatte der de slapp i 1920 – og denne gangen med atskillig større konkurranse. Med to gull og en sølv ble Norge for tredje gang på rad beste seilnasjon i OL.
,
,PÅ SEINEN: OL-seilasene for den nye Olympiajollen foregikk på Seinen utenfor Paris i 1924.
.svg){kind=small}