Det var en stor begivenhet og seilsporten fikk mye oppmerksomhet både under og etter OL. For prestasjonen ble Linda senere tildelt Fearnleys Ærespris og Morgenbladets gullmedalje. ,
Men det var ikke gitt at det skulle gå slik, for før OL hadde det vært en dramatisk uttagning. Europajolle-klassen stod sterkt i Norge på den tiden, og det var mange gode norske seilere. Kampen om å få turen til Barcelona stod til slutt først og fremst mellom Linda Andersen og Karianne Eikeland fra Bergen.
I utgangspunktet skulle det være en «amerikansk uttagning» der resultatene i VM, EM og i Hyères skulle slås sammen, men om en av dem vant VM, skulle den bli innstilt av Norges Seilforbund overfor Norges Olympiske Komité (NOK). Og så skjedde nettopp det: Linda var best sammenlagt i uttagningen, men Karianne ble verdensmester med Linda på 4. plass.
Karianne Eikeland ble innstilt av NSF som Norges deltager i Europajolle i OL, men NOK overprøvde seilforbundets innstilling og tok ut Linda. Det skapte naturlig nok atskillige bruduljer. I Tønsberg var man glade – i Bergen dypt skuffet. ,
Linda Andersen viste seg imidlertid tilliten så til de grader verdig – og ble historisk.
Norge stilte med seilere i hele åtte klasser under OL i Barcelona, og ikke siden OL i Antverpen i 1920 hadde vi vært reprsentert i så mange klasser. Herman Horn Johannessen og Pål MacCarthy ble nummer fem i 470 for herrer og Ole-Petter Pollen og Knut Frostad ble nummer 7 i Flying Dutchman.
443 seilere skulle få delta i OL i Atlanta i USA i 1996. Det hadde den internasjonale olympiske komiteen (IOC) bestemt, og for første gang ble det i forkant av lekene blitt avholdt nasjonskvalifisering. Det var ikke lenger gitt at et hvert land som hadde lyst til å sende seilere til OL, kunne gjøre det. Nå måtte nasjonene kvalifisere seg, de måtte vise at landet hadde gode nok seilere til å kunne få delta. Det medførte selvfølgelig diskusjoner. Mange fryktet at den olympiske ånden ville forsvinne, og at ordningen ville favorisere seilnasjoner med store ressurser.
Norge kvalifiserte seg for deltagelse i fem klasser. En av dem var Laser, som var kommet på OL-programmet for første gang. Norsk deltager var Peer Moberg etter at han, Eivind Melleby og Terje Andre Kjær hadde kjempet om å få den gjeve OL-plassen. Peer skulle seile mot hele 55 seilere i Laser-klassen, som var så tallrik nettopp for å ta brodden av argumentet om at de små nasjonene ikke lenger skulle få slippe til i OL.
,
,OL-BRONSE: Peer Moberg seilte inn til en imponerende bronse i OL i 1996. FOTO: Norges Seilforbunds jubileumsbok/Mike Segar/Reuter
Peer seilte godt og endte til slutt på bronseplass, og ser man i ettertid hvem han ble slått av, har han all grunn til å være fornøyd. Brasils Robert Scheidt vant mens britenes Ben Ainslie tok sølv. ,
Robert Scheidt skulle senere vinn fire olympiske medaljer og atskillige VM-titler. I år deltar han i sitt 7. OL og i en alder av 48 år er nok en gang en av medaljekandidatene i sin gamle klasser, Laser.
Ben Ainslie skulle senere vinne fire OL-gull og en lang rekke mesterskapstitler. Han er tidenes seilerolympier. Med sitt engasjement i America’s Cup og andre resultater blir han nå rangert som tidenes største engelske seiler.
Det var ikke bare Peer Mobergs bronse som glitret, for den norske laginnsatsen under OL i Atlanta var usedvanlig god. Ingen av de norske seilerne ble dårligere enn nummer 10. ,
Et annet trekk ved OL i 1996, var at det norske seilerlaget besto av 50/50 damer og herrer. Linda Andersens gull fra 1992 hadde åpenbart hatt ringvirkninger, for før OL i 1992 hadde det norske seilerlaget vært så godt som hundre prosent fri for damer. Den eneste kvinnelige seileren som hadde deltatt i OL før 1992, var Vibeke Lunde, som var med å vinne sølv i 5.5 mR-klassen under OL i 1952 sammen med Peder Lunde sr. og Børre Falkum-Larsen.
.svg){kind=small}