Norgescupen for ILCA-klassene i Bergen i begynnelsen av mai, var ikke en helt vanlig regatta. Der ble direktedømming på banen i et stort jollefelt benyttet for første gang i Norge.

Direktedømming i match seiling eller i regattaer som seilsportsligaen med få båter i aktivitet, har vært praktisert lenge og er blitt en standard i slike regattaer. Men at dommerne er ute på banen, inne blant båtene og griper direkte inn i situasjoner i store felt, er noe helt nytt og noe som ble prøvd under norgescup-regattaen i Bergen. Også det internasjonale seilforbundet, World Sailing, er svært interesserte i å følge de testene som nå blir foretatt i Norge.

Tanken bak det hele er at en seilas skal være oppe og avgjort når båtene kommer i mål, og ikke at de skal bli avgjort i et juryrom timesvis etter seilasene. Utfordringen er om dommerne ute på banen vil kunne klare å dekke hele feltet, og derved vil være i stand til å se og avgjøre alle situasjoner som oppstår. Det har vært – og er – tilhengere og skeptikere til en slik løsning.

I Bergen prøvde man dette – og fikk en porsjon erfaring med hvordan direktedømming i store felt kan fungere i praksis.

– Vi må utvikle oss

– Vi har sett hvor godt direktedømmingen fungerer i ligaseiling, og i arbeidet vårt med å forsøke å utvikle og modernisere idretten vår, ønsker vi å teste dette prinsippet også i andre type regattaer, sier generalsekretær Per Christian Bordal.

– I Bergen var det 12 startende i ILCA 4 og der hadde vi to dommerbåter som fulgte klassen. I ILCA 6 var det 20 båter som ble fulgt av tre dommerbåter. De 12 startende båtene i ILCA 7 hadde en dommerbåt, forteller Iens Ludvig Høst i Norges Seilforbunds administrasjon, som var ansvarlig for å gjennomføre testen.

13 dommere med ulik kompetanse og bakgrunn var i aktivitet, og de gjennomgikk en grundig briefing på forhånd.

– Vi la spesielt stor vekt på posisjonering, kommunikasjon – både mellom dommerne og ut til seilerne – prosesser med flagg og straffer på vannet og muntlig høring etter hver seilas.  Dommerne diskuterte dessuten i fellesskap seg frem til felles holdninger om hvordan ulike regler skulle tolkes og håndheves, forteller Iens Ludvig.

De deltakende seilerne fikk også en gjennomgang med dommerkollegiet om hvordan direktedømmingen ville foregå. Gjorde man en feil ute på banen kunne man uoppfordret ta en én-tørns straff og fri seg fra forseelsen. Ble man derimot idømt en straff av en dommer, måtte man ta to-tørns runder før man kunne fortsette seilingen.

I det store og hele positivt

– Jeg opplevde at det virket veldig bra, og at dette var en forandring mange ønsket velkommen. I tillegg virket det som om direktedømming var veldig kjekt for dommerne, sier treneren John-Øivind Tollevik Garvik.

– Denne måten å dømme på virket å ha en disiplinerende effekt til det beste for alle seilere, sier Henrik Wigers Larsen, som var regattasjef for regattaen.

– På toppmerket, som jeg lå ved, så jeg ikke en eneste «bøllemanøver» i rundingene hele helgen. Det var ikke en eneste babordbåt som prøvde i kile seg inn i styrbordkøen, sier han.

– Jeg opplevde dømmingen i Bergen som ganske positiv, men både dommere og seilere må vel venne seg litt til dette. Fordelen i Bergen var at dette var et ganske lite felt. Jeg er usikker på hvordan dette vil fungere i større felt, sier Harald Klæboe, seilerpappa fra Drøbak.

– Jeg var nok skeptisk til denne måten å gjennomføre dømming i fleet race på før helgen, men jeg sitter nå igjen med et inntrykk av at dette er helt forsvarlig og absolutt verdt å prøve ut videre, sier dommer Bjørn-Erik Knudsen.

– Jeg opplevde dette som veldig positivt og et dommerformat vi må fortsette med. Vi må stoppe med juryordningen i ettertid som haler ut arrangementene i etterkant og som kan bidra til å skape dårlig stemning på land, sier Harald Thomsen, leder av Vestland Seilkrets.

Alt avgjøres ute på vannet

Det siste er nettopp et av de største insitamentene til å introdusere direktedømming på banen i større felt.

–Ja, vi ønsker regattaer der seilasene er avgjort når båtene går i mål, og ikke i et juryrom etterpå slik at seilerne må vente i lang tid før et endelig resultat foreligger og premiene kan deles ut, sier Per Christian Bordal.

Regattasjef Wigers Larsen er enig:

– Direktedømming som konsept har eksistert i de fleste andre idretter «siden starten». Seiling har vært unntaket der resultatene først er klare etter at «høyesterett» har sagt sitt på land etter at regattaen er ferdig. Det har vært en vedtatt sannhet at dette har vært det eneste som kunne gi et rettferdig resultat. Imidlertid viste direktedømmingen i Bergen at dette er mulig å gjøre noe med.

– Slik jeg ser det gjør direktedømmingen det lettere for seilerne å legge fra seg saker fra dagen på sjøen, slik at de ikke drar dem med seg på land og hjem etter seilingen, sier trener John-Øivind Tollevik Garvik.

Ressursbruk

Skepsisen til å praktisere direktedømmingen i større felt dreier seg i det alt vesentlige om to forhold. Det ene er om dommerne makter å «se alt» som skjer ute på banen, eller om mange regelbrudd vil skje utenfor dommernes synsfelt. Det andre er om direktedømming i større felt vil bli for ressurskrevende med tanke på krav til antall dommere og antall RIB-er. Kompetente dommere er en mangelvare per i dag, og seilsporten sliter allerede med troverdigheten som en miljøvennlig idrett når man ser antall RIB-er som er i bruk av trenere, foreldre, arrangører og dommere.

Til det første punktet, konkluderer Iens Ludvig:

– Som dommere hadde vi inntrykk av at praktisk talt alle regelsituasjoner ble dekket.  Det var kun to situasjoner hvor det ble ropt protest uten at dommerne reagerte. I tillegg var det var to situasjoner hvor dommerne reagerte med hvitt flagg – det vil si at de mente de ikke hadde sett nok av situasjonen til å kunne bedømme den.

For å fange opp slike situasjoner hadde seilerne anledning til å innlevere en muntlig protest etter målgang, og da med en påfølgende høring og avgjørelse ute på sjøen. Ingen slike protester ble imidlertid fremmet etter noen av seilasene.

– Jeg tror direktedømmingen har en disiplinerende effekt. Seilerne vet ikke om dommerne har sett episoden og tar derfor mye hurtigere frivillig straff (en 360 graders tørn) i stedet for eventuelt å få en to-tørns etter reaksjon fra dommerne, sier Wigers Larsen.

– Et viktig poeng, mener seilkretsleder Harald Thomsen.

– Det er at dommerne er samkjørte når det gjelder dømmingen. Det var kanskje litt vaklende den første dagen, men fungerte veldig bra den andre.

Et annet moment som trekkes frem i diskusjonene knyttet til direktedømming, er dommernes kjennskap til klassen de skal dømme og hva og tolkningen av hva som er «innafor» i den angjeldende klassen. For internasjonale klasser fremheves det også som et poeng at dømmingen må skje innenfor de samme toleransene nasjonalt som dem man støter på internasjonalt.

Kommet for å bli

Norgescupen i Bergen var en første test på hvordan direktedømming i store felt kan praktiseres, og Iens Ludvig forteller at flere er planlagt. Han er selv overbevist om at dette er veien å gå:

– Totalt sett betrakter vi dette forsøket med direktedømming i et stort felt som meget vellykket.  Det ble gjort grundige forberedelser – noe som kanskje var en forutsetning for høy konsistens i dommeravgjørelsene.  At vi kommuniserte så mye som vi gjorde før regatta, med seilerne og etter regattaen hadde nok også en klar innvirkning på forholdet til seilerne – og på seilernes villighet til å arbeide med å overholde regler og frivillig korrigere egne feil, sier Iens Ludvig Høst.

Neste test av direktedømming i baneseiling vil NSF foreta under NM i Grimstadjoller den første helgen i august.