Christian Bendixen seilte Flying Dutchman for Norge sammen med Ragnar Fjoran i OL i 1972. Det var toppen av hans egen seilkarriere, men han bidro også mye til mange andres suksess på regattabanen.

Blant annet undertegnedes, og i disse OL-tider har jeg lyst til å minnes Christian, som gikk bort tidligere i år og som ville ha fylt 77 år 5. august, med noen ord. Nå på søndag, dagen før bursdagen hans, skal familie og venner ha en minnefest til ære for ham, som på ekte sjømanns vis har ønsket å få sin aske strødd på havet. 

Christian kløv gjerne opp på bordet når han skulle fremførte noe viktig som bare MÅTTE gjennomføres. Han brukte mange utropstegn og store bokstaver når han skrev brev, for det var brev man skrev til hverandre på 1970-tallet når man ikke bodde på samme sted. Og det var et slikt brev som ble tungen på vektskålen for at min bror, Hans Petter, og jeg våget å satse på OL – og gå «all in» i 470-klassen for 50 år siden  – i 1974.

– Følg drømmen! Voksne blir dere tidsnok! Studere kan dere gjøre senere! Dette handler om kun noen få år av livet deres! Grip sjansen – det er nå dere har den! Vær litt gærne!

Sa Christian.

Selv hadde Christian, som seilte sine ungdomsår i Asker, hatt sin periode med «galskap». Sammen med Ragnar Fjoran brukte de to år av «livet» på å satse på å bli verdens beste FD-seilere. De gjorde seg bemerket på internasjonale regattabaner og ble tatt ut til OL i Kiel i 1972. Der ble de nummer 14  – og hadde lært og erfart mye.

Vi lot oss inspirere av utropstegnene, av stemningen og holdningen – til «galskapen» til Christian. Det samme gjorde Carl Peter Aaser og Christian Walter. Christian Bendixen ble en slags coach og mentor og inspirator for oss fire. Han i Trondheim og dels i Amsterdam, vi i Asker – eller rundt om på internasjonale regattabaner. Det ble mange brev. Vi hadde ingen avtaler om hjelp fra Christian, det var ingen lønn eller honorarer. Vi var bare venner og genuint opptatt av seiling. Og til å bli gode seilere. Og han ville bare hjelpe oss.

– Arabere! Pølsehuer!

Christian startet gjerne brevene slik, og da vi hadde bestemt oss for å ta skrittet til å bli gode seilere og hadde OL i 1976 som mål, kom det et brev:

«Fint å se at dere har fått ut finger’n. Bra, bra. Hurra! Jeg går jevnt rundt og sparker en hel gjeng i rumpa året rundt, og responsen er cirka en mann som tenner hvert år. Gratulerer!»

12 dager etter – i januar 1974 – kom et nytt brev på 18 sider med ideer og råd om hvordan vi skulle gripe an vår nyss uttalte OL-beslutning. I tillegg kom det oppgaver. Mange oppgaver.«Jeg skriver rett fra lever’n», innledet han.

Det haglet med råd om viktigheten av å ønske å vinne og om å prioritere. Alt vi gjorde skulle fra nå av handle om å få «kjerra» til å seile fortest mulig riktigst mulig vei. Vi hadde dårlig tid, det var bare å hive seg rundt.

– Søk kunnskap, men vær kritisk til hva andre forteller. Det er svært få i Norge som kan seile, men som likevel uttaler seg bombastisk. Ola Gamp er mest interessert i diskusjonen. I Norge driver de med gamlehjemsseiling. Sug lærdom av dem som virkelig kan. Spør ALLE de beste gutta! Gi dem en øl! Vær systematisk. Skriv ned.

Første oppgave Christian ga oss, var å skaffe en ringperm med skilleark. Kryss. Slør. Lens. Rigg. Ideer. Og så videre. Hvert element sitt skilleark.  Vi gjorde det. 

– Håndskriv essensen av gode artikler. Deres beste læremestere er dere selv. Sett dere ned og gruble over hva dere får av svar eller hva dere leser. Tegn opp båten og riggen og vær kritisk som f... til hver eneste detalj. Tenk at det er dere selv som seiler «kassa». Utstyret må passe dere. Finn ut alt som skjer når en og en ting endres. Og så videre. 

Det å vite selv hva man holdt på med, var en av Christians grunntanker. Intet skulle serveres på et fat, men erfares. Man skulle selv ha eierskap til kunnskapen. Slik måtte det være, for den gangen var trenere et ukjent begrep i norsk seilsport. Brevene og møtene vi hadde med Christian var det nærmeste vi noen gang kom en trener.

– Les «Winning» av Ben Oakley og «Go for the Gold» av Gary Hoyt. Får dere tak i boken til C. A. Marchaj, er det mye snask der, rådet Christian.

Marchaj var en polsk seiler og vitenskapsmann som hadde skrevet selve bibelen om aero- og hydrodynamikk innen seiling. Det er nok få seilere i dag som har lest i den. Vi leste og noterte, men skjønte bare en del av det.

Gjennom to år frem mot OL hadde vi dialog og diskusjoner med Christian. En liten smakebit:

– Dra utpå hver jævlig gang det råblåser. Ikke slit for mye, men bruk hue. Bruk det maksimalt! Hold balansen i båten med roret. Kreng aldri! Vær harde mot dere selv! Prøv, prøv, prøv! Og dere er garantert suksess! Vær venner utpå. Gå på do før dere seiler! Spis druer! For øvrig synes jeg dere er to fine karer.

Vi hadde også kurs med Christian i Asker Seilforening, og før en av kveldene måtte vi forsøke å rigge til en trapes inne i klubbhuset. Christian skulle vise forsamlingen hvordan man stod i trapes. Løsningen ble å binde et tau til et tre utenfor slik at Christian kunne  henge i trapes med føttene mot vinduskarmen. El Jucan, kalte vi Christian da.

Christian var en direkte, fantastisk, men krevende inspirator, mentor og coach. Hadde det ikke vært for alle sparkene han ga oss bak, hadde vi ikke nådd så langt som vi gjorde. Hele veien jobbet vi fire; Carl Peter, Christian, Hans Petter og jeg som et lag. «Husk at det er laget som vinner eller taper», messet Christian.

Vi ble nummer en og to i den norske uttakingen til OL i 1976, og vi kom alle til Kingston i Canada der OL-seilasene ble avholdt.

For Christian var seiling en lidenskap livet ut. Alltid like intens, alltid like full av ideer. Om nye løsninger og nye metoder. Som for eksempel: 

Da han ble kjent med den svenske konstruktøren Leif Ängermark som stod bak Wasa-båtene, hadde Christian en idé om at kombinasjonen av en smal skjærgårdskrysser med lang vannlinjelengde og et planende skrog ville bli uslåelig. Slik ble båttypen Wasa 30 skapt.

Christian var helt til siste slutt brennende opptatt av regattaseilingens innerste vesen: Hva det var som skulle bringe båt og mannskap raskest fra start til mål på en regattabane. Men ikke minst var han interessert i å få andre seilere med seg i sin egen begeistring. Og det kom til å få betydning for mange av oss seilere som var aktive på 1970- og 1980-tallet – ikke bare på regattabanen.

Blant alle seilerne i Norge var Christian en usedvanlig seiler.