– Det gir selvtillit å få et så godt resultat på OL-banen, samtidig som vi vet at vi har enda mer å gå på, mener Helene Næss og Marie Rønningen etter sølvet i prøve-OL i 49er FX.

Helene og Marie feide konkurrentene av banen under medaljefinalen i 49er FX i prøve-OL i Enoshima, Japan og gikk over mållinjen med klar margin til konkurrentene.

– Vi var veldig spente da vi gikk i mål og snudde oss for å se etter hvordan det gikk med de andre. Alt kunne skje med hensyn til medaljefordelingen; rekkefølgen i mål ville være helt avgjørende.

Og det var særlig det ledende britiske paret Sasiska Tidey og Charlotte Dobson og det norske lagets brasilianske treningspartnere, Martine Grael og Kahena Kunze de var spente på. Og brasilianerne behøvde de ikke vente lenge på. Til tross for tjuvstart seilte de seg inn til 3. plass, mens britene først kom i mål som nummer seks. 

– Vi visste ikke hvordan det hadde endt før Thomas Guttormsen kom bort til oss og fortalte at det hadde blitt sølv. Han hadde holdt styr på  alle plasseringene!

Dermed kunne de slippe jubelen løs.

Medaljefinale er et eget «game»

– Vi er veldig fornøyde med å bli nummer to, at vi er med og kjemper om gullet og at det ikke er så langt opp dit.

Dette var den tredje medaljefinalen på rad i et mesterskap eller i en verdenscup at det norske laget faktisk vinner medaljefinalen. 

– Hva gjør dere da som dere ikke gjør ellers?

– Ja, si det. Det er vel det at vi seiler vårt eget løp. Denne gangen var vi i angrepsposisjon i og med at vi var nummer fire før vi gikk inn i medal race. Og så var det våre forhold i dag. Vi seilte fort. Så det var bare å skru på og seile bra.

De to mener det er et litt annet «game» å seile medaljefinale. Man må være med helt fra start av, for man har ikke mye tid på seg til å ta igjen det tapte. De sier også at det er lettere å holde oversikt over konkurrentene og hva som skjer ute på banen når det kun er ni konkurrenter. Og med kombinasjonen god start og veldig god båtfart var de uslåelige i dag.

Må være all rounder

– Vi er godt fornøyd med medaljefinalen, men ser vi tilbake på prøve-OL som helhet, føler vi absolutt at vi har mer å gå på. Og når vi under slike omstendigheter blir nummer to med få poeng opp til gullet, er det ganske digg. Å kunne tenke at: OK det er ett år igjen til OL, men vi har mye å gå på – det er jammen deilig. Dette blir spennende og vi kommer til å jobbe hardt det neste året for å holde formen oppe. Men det er godt å vite at vi liker OL-banen og at det er et sted vi kan prestere.

De forteller at prøve-OL har bydd på svært varierende forhold med lett vind, mye vind, store bølger, flatt vann og fralandsvind. Med andre ord det meste av hva man kan få på en regattabane.

– Det gjelder å være en allrounder og klare å prestere jevnt og trutt. Det gjelder også å være med hele tiden og ikke slippe seg ned. Vi har seilt en del i Japan på banen her og kjenner etter hvert forholdene ganske godt, og det profiterte vi nok på i noen av seilasene.

Litt som OL

Under prøve-OL har seilerne bodd der de skal bo i den olympiske landsbyen om ett år, og hele arrangementet har vært lagt tett opp til hvordan et OL er. Også arrangørene har hatt behov for å teste konseptet, noe som blant annet har betydd at apparatet rundt seilingen har vært strengere enn hva de er vant med i vanlige arrangementer.

– Man merker at det bare er et lag fra hver nasjon i hver klasse og at det er mye styr rundt det hele.

Nå skal Helene og Marie ta seg noen dager fri fra seilingen, før de starter trening og oppkjøringen til verdenscup-regattaen som også skal foregå på OL-banen, og som starter 27. august.